Biografi (Natalie)
Halldis ble født 18. november i 1907 og døde 8. september 1995. Hun vokste opp i Hedmark i et romslig, østnorsk bondemiljø og hadde 4 yngre brødre. Faren hennes var en forfatter, men arbeidet også på gården.
Vesaas begynte å dikte alt som en 9-åring, men hun debuterte først innenfor lyrikk i 1929 (det vil si da hun va 22 år) med boken Harpe og dolk som handlet blant annet om livsglede. Hun skrev veldig lett, noe som mest sannsynlig var en av grunnene til at folk fortsatte å lese diktene hennes uten at hun gidde ut ny diktsamling på 40 år. Hun er regnet som en av Norges fremste kvinnelige lyrikere, mye på grunn av at folk kunne se at det var en tydelig kvinne som stod frem som var mykere og mer åpen enn de andre kvinnelige lyrikerne, og i de 40 årene hun ikke ga ut dikt, redigerte hun antologier og gjendiktet flere skuespill.
Menn, særlig i kjærlighetslyrikken, hadde laget et slags mønster der kvinnene aldri var noe mer enn et objekt, men Vesaas derimot skrev dikt om kvinner som elskende subjekter og om utviklingen til fri kvinne og egen identitetsfølelse. Dette skapte my kritikk, for det var klart over streken at en kvinne bydde seg fram, og slik skulle ikke kvinner skrive.
Hun var gift med Tarjei Vesaas, som også var en dikter og sammen fikk de to barn, Olav og Guri. Tarjei døde i 1970, og I diktet “Nei, Tapper?” tror jeg at hun skriver om hvordan det føltes for henne. Diktet forteller at venner kom til henne og sa at hun var tapper og viste en sånn styrke, selv om han nettopp hadde gått bort. Hun var uenig I at hun var tapper. Hun mente at det kunne bærest det hun gjennomgår nå. Hun skrev: “det tyngste var å måtte sjå hvordan han tok til å miste seg selv og gli vekk inn I et veglaust og skoddefylt land”. Hun skrev også at selvfølgelig er det et tomrom I hjertet hennes og at det var utrolig tungt for henne, men hun klarer å gå videre fordi hun tenker at det var godt for han å gå bort.
Hun Mange år senere, etter hans død, hadde Halldis en fin tid sammen med sin nye kjæreste, Gisle Straume. Da ble det plass for nye kjærlighetsdikt og da også en ny diktbok; Livshus (1995). I diktet “Har vandra så langt” skriver hun: “Av livsens blomar har du fått plukke så mange. Det veks ikkje fleire av dei, for deg.”, og med det tror jeg at hun mener at hun ikke kommer til å få flere kjærester; at hennes kjærlighetstid er over. Men på slutten av diktet har hun kommet fram til en plass der det er mange blomster som ikke er visnet eller kald, og en av blomstene, som muligens symboliserer menn, kviskrer til henne at: “Du skal tru dette du ser. Det er ditt. Det er vårt. Det er oss. Det er eg og du.”, og jeg tror den blomsten er Gisle.
Men denne boken (diktsamlingen) er ikke bare om kjærligheten deres; den handler mest om et ettersyn på hele livet hennes.
“Livshus” (Sunniva)
Denne diktsamlingen består av 4 deler, hvor hver og en del forteller om en fase i livet til Halldis Moren Vesaas. Første del handler om barndommen og oppveksten hennes, hvor ho blandt annet forteller om bestefaren sin i diktet “Goffa” og en scene fra ungdomstiden i diktet “Morgondröm”.
I del 2 møter vi Vesaas som ung voksen under krigen, etter hun har møtt sin ektemann og fått barn, som vi tydelig kan se i diktet “Hus i lysande mørke”. Denne delen av diktsamlingen preges derfor av spenning og anspenthet, men også det å passe på det man har kjært.
I del 3 er Vesaas godt voksen. Mannen hennes har gått bort, som vi får høre om i diktet “Nei, tapper?”, og hun mimrer tilbake på livet i diktet “Har vandra så langt”.I del 4 får vi høre mer om denne “oppturen” i diktet “To kvite stolar” og “Smilande Benk”. Vi får også høre hvordan Halldis nå sliter med at kroppen ikke lenger henger med som den har gjort tidligere i diktene “Til kroppen min” og “Noget om at grue sig”.
Halldis ble født 18. november i 1907 og døde 8. september 1995. Hun vokste opp i Hedmark i et romslig, østnorsk bondemiljø og hadde 4 yngre brødre. Faren hennes var en forfatter, men arbeidet også på gården.
Vesaas begynte å dikte alt som en 9-åring, men hun debuterte først innenfor lyrikk i 1929 (det vil si da hun va 22 år) med boken Harpe og dolk som handlet blant annet om livsglede. Hun skrev veldig lett, noe som mest sannsynlig var en av grunnene til at folk fortsatte å lese diktene hennes uten at hun gidde ut ny diktsamling på 40 år. Hun er regnet som en av Norges fremste kvinnelige lyrikere, mye på grunn av at folk kunne se at det var en tydelig kvinne som stod frem som var mykere og mer åpen enn de andre kvinnelige lyrikerne, og i de 40 årene hun ikke ga ut dikt, redigerte hun antologier og gjendiktet flere skuespill.
Menn, særlig i kjærlighetslyrikken, hadde laget et slags mønster der kvinnene aldri var noe mer enn et objekt, men Vesaas derimot skrev dikt om kvinner som elskende subjekter og om utviklingen til fri kvinne og egen identitetsfølelse. Dette skapte my kritikk, for det var klart over streken at en kvinne bydde seg fram, og slik skulle ikke kvinner skrive.
Hun var gift med Tarjei Vesaas, som også var en dikter og sammen fikk de to barn, Olav og Guri. Tarjei døde i 1970, og I diktet “Nei, Tapper?” tror jeg at hun skriver om hvordan det føltes for henne. Diktet forteller at venner kom til henne og sa at hun var tapper og viste en sånn styrke, selv om han nettopp hadde gått bort. Hun var uenig I at hun var tapper. Hun mente at det kunne bærest det hun gjennomgår nå. Hun skrev: “det tyngste var å måtte sjå hvordan han tok til å miste seg selv og gli vekk inn I et veglaust og skoddefylt land”. Hun skrev også at selvfølgelig er det et tomrom I hjertet hennes og at det var utrolig tungt for henne, men hun klarer å gå videre fordi hun tenker at det var godt for han å gå bort.
Hun Mange år senere, etter hans død, hadde Halldis en fin tid sammen med sin nye kjæreste, Gisle Straume. Da ble det plass for nye kjærlighetsdikt og da også en ny diktbok; Livshus (1995). I diktet “Har vandra så langt” skriver hun: “Av livsens blomar har du fått plukke så mange. Det veks ikkje fleire av dei, for deg.”, og med det tror jeg at hun mener at hun ikke kommer til å få flere kjærester; at hennes kjærlighetstid er over. Men på slutten av diktet har hun kommet fram til en plass der det er mange blomster som ikke er visnet eller kald, og en av blomstene, som muligens symboliserer menn, kviskrer til henne at: “Du skal tru dette du ser. Det er ditt. Det er vårt. Det er oss. Det er eg og du.”, og jeg tror den blomsten er Gisle.
Men denne boken (diktsamlingen) er ikke bare om kjærligheten deres; den handler mest om et ettersyn på hele livet hennes.
“Livshus” (Sunniva)
Denne diktsamlingen består av 4 deler, hvor hver og en del forteller om en fase i livet til Halldis Moren Vesaas. Første del handler om barndommen og oppveksten hennes, hvor ho blandt annet forteller om bestefaren sin i diktet “Goffa” og en scene fra ungdomstiden i diktet “Morgondröm”.
I del 2 møter vi Vesaas som ung voksen under krigen, etter hun har møtt sin ektemann og fått barn, som vi tydelig kan se i diktet “Hus i lysande mørke”. Denne delen av diktsamlingen preges derfor av spenning og anspenthet, men også det å passe på det man har kjært.
I del 3 er Vesaas godt voksen. Mannen hennes har gått bort, som vi får høre om i diktet “Nei, tapper?”, og hun mimrer tilbake på livet i diktet “Har vandra så langt”.I del 4 får vi høre mer om denne “oppturen” i diktet “To kvite stolar” og “Smilande Benk”. Vi får også høre hvordan Halldis nå sliter med at kroppen ikke lenger henger med som den har gjort tidligere i diktene “Til kroppen min” og “Noget om at grue sig”.
“Forlis?” (Benjamin)
Forlis ble skrevet av Halldis Moren Vesaas og befinner seg i den første delen av diktsamlingen Livshus, som ble utgitt i 1995. Gruppen vår kom fram til at diktsamlingen Livshus på en måte er som en slags biografi, eller inneholder ihvertfall biografiske elementer om Vesaas’ eget liv, og på den måten kan Forlis? være et eksempel på dette; at Vesaas deler hennes livserfaring, hvor Forlis? ikke er et unntak.
--- Forlis? vil jeg si er et modernistisk dikt, men med preg av tradisjonell diktning. Det er følger et viss mønster, hvor hvor den andre og fjerde strofen har enderim; f.eks. “og lite til kar”, “som ventande var” og “flink og ferm og stor” og “vere folk mot’n Tor”. Det er fortalt med en lavstil, f.eks. bruker fortelleren ord som bleikfis, frikvarter, sprellande insekt, som ikke er akkurat de mest poetiske ordene som finnes. Men alikavel, så mener vi at det har preg av begge former for diktning fordi det er jo ikke en solid grense mellom tradisjonell og modernistisk diktning. F.eks er diktet litt oppstykket, samtidig som det følger et fast mønster.
Diktets motiv åpner med: “han var ein liten bleikfis” og beskriver også Tor som “stakkarsleg”, “lite flink på skulen, og lite til kar i frikvateret òg”. Fortelleren forteller også at Tor blir ertet og plaget på skolen. Tonen er altså litt dyster og trist.
På den andre strofen forandrer tonen seg, og åpner med: “Så hende det noko.” og man leserer at en jente hjelper Tor ved å få en slutt på ertingen og plagingen. Videre i det tredje strofe får leseren vite at “han fekk det mykje betre” og “fekk gå i fred”. Men i den samme strofen forandrer situasjonen igjen og han blir overmodig. Resultatet blir at han blir ledd av igjen, men denne gangen er den jenta som hjalp han tidligere, den som ler høyest av han.
Tittelen passer veldig godt til diktet, fordi motivet i diktet skjer på samme måte som et forlis. På samme måte som en båt synker, sank Tor. Men før en båt synker helt ned løftes den litt opp, og det samme skjer med Tor. Helt til båten bare stuper rett, slik som med Tor.
Temaet i diktet kom vi fram til var tillit versus svik. Det er flere former for svik i diktet. Først og fremst er det et svik fra skolen sin side. Selv idag er mobbing er veldig aktuelt tema i den norske skolen, noe som gjør diktet også aktuelt. Spørsmålet er hvorfor det ikke er noen voksne som tar seg av dette problemet, noe som kanskje er litt av budskapet til diktet også. Det største sviket fra Tor sitt syn var jenta som en gang hjalp henne, som nå snudde ryggen til han.
Diktet trenger nødvendigvis ikke å ha ett konkret budskap, men vi fikk en oppfatning av at diktet prøver gjerne å fortelle at vi ikke må la sjansene gå fra oss, men å bruke sjansen på en fornuftig måte(i motsetning til Tor som ble overmodig).
“Ny lærdom” (Sunniva)
Diktet “Ny Lærdom” er i den 4. delen av diktsamlingen, på side 56. Temaet i dette diktet er at Vesaas forteller om sin tid som gammel. Vesaas trodde alltid at hun alltid skulle være “sterk og sprek”, men at som de fleste eldre, merket også hun at kroppen sviktet. Da hun var yngre trodde hun at de eldre utga seg for å være svakere enn det de var, men nå når hun er i samme ståstedet, skjønner hun at dette ikke er tilfellet. Med tanke på at hele diktsamlingen virker som den handler om Halldis Moren Vesaas sitt liv og erfaringer, og at dette diktet også er sett fra en subjektiv synsvinkel, velger jeg å tro at forfatteren og fortelleren er den samme; at det er Halldis Moren Vesaas som forteller om sin tid som gammel.
Tittelen viser til at hun selv har fått ny lærdom, og også at hun vil gi oss den nye lærdommen sin, for eksempel i siste verset der tittelen tas opp igjen “No har eg lært nytt”, og vi får høre hennes innsikt i hvordan det er å bli eldre og å føle at kroppen svikter. Dette han vi se på de aller siste verselinjene, der hun sier “Ikkje kall oss stakkarslege når du ser oss. Kall oss heller tapre. Det er det vi er.”, sånn at vi ikke skal tenke slik hun gjorde da hun var yngre.
Derfor kan vi si at temaet og budskapet er at vi skal lære å respektere de eldre, og også generelt ikke dømme før man har prøvd å se situasjonen gjennom andres øyne.
Dette er et episk dikt, altså et fortellende dikt.
Dette er et tradisjonelt strofisk dikt, med fullrim (enderim) og fast rytme. Siste ordet i 2. og 4. verselinje rimer. Også lengden og oppsettet på diktet kjennetegner tradisjonell dikting. Diktet er skrevet på nynorsk og språket er i høystil.
Besjeling ser vi eksempel på når det er snakk om at “Min egen kropp har drive meg på plass i skrøplinganes hær.”
Kontrast ser vi i siste verset, der det står “Ikkje kall oss stakkarslege.. Kall oss heller tapre”. I første verselinje i første verset har vi adjektiver som “sterk og sprek” og senere i diktet hører vi uttrykk som “gamle skrøplingar” og “ynkelege”.
Kontrast ser vi i siste verset, der det står “Ikkje kall oss stakkarslege.. Kall oss heller tapre”. I første verselinje i første verset har vi adjektiver som “sterk og sprek” og senere i diktet hører vi uttrykk som “gamle skrøplingar” og “ynkelege”.
